Jeg var savnet

Jeg husker ikke så mye av den forferdelige fredagen, men alt begynte med en koslig ski tur som jeg og bestefar er på vært år. Vi dro til tomtvanet som er en lang tur med masse oppover bakker. Det som er så supert med denne turen er at når vi skal dra hjem trenger vi ikke å slite og dra oss opp, for det er bare nedover bakker. Når vi var på vei ned falt jeg og var ganske lang etter bestefar, jeg prøvde å rope etter han slik at han skulle høre med men jeg fikk ikke kontakt. Når jeg kom meg opp skulle jeg ta en snarvei for å ta igjen bestefar, den veien er bratt og vanskeli men jeg hadde jo ingen valg. Når jeg dro nedover føle jeg at jeg ikke hadde helt kontroll over skiene mine og farten. Jeg raste nedover i en voldsom fart helt til jeg kom til et stup, jeg klarte ikke å stoppe så jeg datt utfor. Jeg fikk valdig vont i fallet og jeg klarte ikke å røre ene foten, jeg ropte etter hjelp men jag tror ingen hørte meg, jeg hadde mistet den ene skien i fallet.
Jeg husker at det var utrolig kaldt men jeg tenkte at jeg måtte få folk til å se meg og høre meg så jeg kravlet meg bort fra der jeg lå til en veikant. Det neste jeg husker er at jeg lå på sykehuset, mamma, pappa og bestefar var der. Alle var svært glade for å se meg. Jeg hadde gips rundt foten og lagen sa at jeg hadde brukket den.

jeg er så glad for at Snorre (han som fant meg) så at jeg lå ved bilveien, ellers vet jeg ikke om jeg hadde levd nå i dag.